Bruk av tolk i behandling

Migrasjon bidrar til at stadig flere innbyggere i Norge har et annet morsmål enn norsk, og dermed øker sannsynligheten for at helsepersonell må benytte tolk i behandling. De siste 9 årene har jeg arbeidet mye med tolk. Erfaringene har gitt meg mange tanker om hvordan samarbeidet med tolk kan bli best mulig.
Åshild Berle Fuglestad

Psykologspesialist

Jeg har i økende grad blitt opptatt av hvor viktig min relasjon til tolken er, for at min kontakt med pasienten skal bli god. Jeg ser på tolken som en kollega, som er like viktig som meg for at samtalen og behandlingen skal bli vellykket. Samtidig har vi hver vårt ansvar og arbeidsoppgaver. Jeg har behandlingsansvaret, og det er min relasjon til pasienten som skal være bærende i samtalen. Tolken er mitt kommunikasjonshjelpemiddel som har ansvar for å oversette det som blir sagt, slik at pasienten og jeg forstår hverandre.

Når bruker vi tolk og hvorfor?

Det er flere grunner til at vi bruker tolk. Å bruke tolk hjelper oss å forstå hva pasientene sliter med og hjelpe dem med det. Det er mitt ansvar å bestille tolk når det er behov for det. Noen pasienter kan vegre seg for å benytte profesjonelle tolker og foretrekke å få hjelp fra familie eller venner. Dette er problematisk fordi familie og venner mangler profesjonaliteten som en tolk har, og fordi personlige relasjoner kan påvirke samtalen.

Tolken skal også bidra til at fagpersonen får gitt informasjon og innhentet opplysninger, uten at det oppstår misforståelser. Jeg har strevd med kommunikasjon med pasienter som oppgir at de klarer seg uten tolk. Min erfaring er at de fleste pasienter samtykker i å bruke tolk til andre samtale, hvis første samtale er vanskelig uten. Jeg spør da gjerne om pasienten har en bestemt tolk som de foretrekker, om foretrukket kjønn og om de foretrekker oppmøtetolk eller telefontolk.

Jeg har opplevd dilemma knyttet til manglende tillit til tolken som pasienten ønsker å benytte. I disse situasjonene har jeg valgt en annen tolk, uten at dette har medført problemer. En pasient jeg bare møtte en gang ønsket ikke å benytte tolk i behandling, og utsatte oppstart av behandling til han hadde lært seg nok norsk.

Jeg benytter mest oppmøtetolk, og syns at det fungerer bra. Hvis pasienter har spesielle problemstillinger eller har bekymringer knyttet til konfidensialitet, velger jeg telefontolk. Med telefontolk opplever jeg at samtalen blir ekstra konsentrert og fokusert, at relasjonen min til pasienten blir mer fremtredende, mens vår begges relasjon til tolken kommer i bakgrunnen.

Hvordan være en god tolkebruker?

Når vi bestiller tolk må vi vurdere om vi trenger tid til forberedelser, og om tolken kan ha nytte av særlig forberedelse til samtalen.  Det kan være aktuelt å gi informasjon om vi baserer oss på en bestemt teori eller behandlingsmetode, eller tid til gjennomlesing av brev, kartleggingsskjema eller tester.

En god tolkebruker er tydelig, slik at tolken vet hva vi forventer av dem. En tolk bør vite at det ikke bare er ordene som er viktige, men også hvordan ordene blir sagt, som i hvilket stemmeleie og tempo. Noen tolker vil legge merke til hvordan vi uttrykker oss og tilpasse seg dette, mens andre trenger at dette blir sagt direkte.

Jeg har snakket med tolker som blir frustrert over gjentakelser og som har oppfattet dette som problemer med kommunikasjonen. Når de fikk vite at dette var en bevisst teknikk, ble de lettet og så at det gav mening. På samme måte kan det være nyttig å vite at vi noen ganger ønsker å ha det stille i rommet, at vi kan la være å trøste en pasient som har behov for å kjenne på de triste følelsene, eller at det er en grunn til at vi ikke hjelper alle pasientene med det samme. Noe informasjon kan gis i forkant, mens andre ting bør oppklares etterpå ut i fra hvordan samtalen forløper. Dette må en beregne tid til når en bestiller tolk.  

Jeg har gode erfaringer med å oppklare ting fra samtalen som jeg ikke forstår. En tolk avbrøt meg gjentatte ganger. Da jeg etter samtalen spurte hva det handlet om forklarte tolken at han var sliten på slutten av dagen og ikke klarte å huske lange utsagn. En annen tolk var veldig engasjert i en samtale, og jeg måtte spørre underveis om det han sa var hans eget eller pasientens utsagn. Tolken innrømte at noe var hans eget, han beklaget dette og vi kunne fortsette.

Jeg regner at tolken har tanker om meg som psykolog og tolkebruker. I samme stund som jeg selv tar opp tema fra en samtale, gir jeg tolken anledning til å komme frem med sine synspunkter eller spørsmål. Jeg oppklarer det som er mulig innenfor taushetsplikten, og setter pris på tilbakemeldinger som kan hjelpe meg til å bli en bedre tolkebruker.

Tolkene har ofte travle arbeidsdager. Jeg er opptatt av at de skal få pauser ved behov og er nøye med å overholde tiden. Videre forsøker jeg å påse at tolken får vente på et eget rom, og å unngå at tolk og pasient blir sittende i et lukket rom hvis jeg skal hente noe utenfor kontoret.

Tolkens mange roller

Med en pasient i langvarig behandling er det ønskelig å ha samme tolken hver gang. Det er bra for kontaktetablering og relasjonen. Samtidig skal vi vite at samme tolk ofte benyttes av en pasients ulike hjelpere, og på den måten får stort innblikk i ulike sider av en pasients liv. Tolkene kan også oppleve at pasienter beskriver sin virkelighet ulikt til forskjellige hjelpere. Dette er forhold som stiller store krav til profesjonalitet hos tolkene, og som kan gjøre det utfordrende å holde profesjonell distanse til migrantene de tolker for.

Jeg ser på tolker som et utrolig viktig hjelpemiddel, som vi helsearbeidere ikke kan klare oss uten. Mange tolker er stolte av jobben de gjør, og har høy etisk bevissthet om sin rolle. Hvis vi klarer å samarbeide godt, vil det komme pasientene våre til gode.  

Tidligere innlegg

Migrasjon bidrar til at stadig flere innbyggere i Norge har et annet morsmål enn norsk, og dermed øker sannsynligheten for at helsepersonell må benytte tolk i behandling. De siste 9 årene har jeg arbeidet mye med tolk. Erfaringene har gitt meg mange tanker om hvordan samarbeidet med tolk kan bli best mulig.

I dette innlegget velger jeg å fokusere på kvinner som blir voldtatt. Jeg har hørt mange kvinner fortelle om voldtekt, om store psykiske belastninger for dem – og om menn som går fri. I over 30 år har jeg hørt fortellinger om brutale seksuelle overgrep og om livsgleden og livsradiusen som var blitt begrenset– mens mennene som utførte handlingene fortsatte sine liv som om ingenting hadde skjedd. Mange ganger har jeg tenkt at de samme menneskerettighetene ikke gjelder for kvinner som for menn. Riktignok er det flere menn som blir dømt for voldtekt i vår tid – enn for 100 år siden, men statistikken viser at kun 1 av 10 anmeldte voldtekter blir dømt. De dømte får dessuten skammelig lav straff. Det er langt igjen til at kvinners vitneutsagn teller like mye som menns.

Under kriser og katastrofer er mange ulike hjelpere i aksjon fra de som arbeider i førstelinjen på et skade- eller hendelsessted, til de som arbeider på legevakter og sykehus, og de som møter berørte i sitt arbeid i et kriseteam eller som hjelpere som støtter over tid.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.