Hjelp til hjelpere: en gammel tanke – en ny trend?

Hjelpere må vise omsorg, samtidig som de må kunne utføre jobben sin profesjonelt. Empati er en nødvendig forutsetning for alle hjelpere, men dette er et to-egget sverd: de må ikke bli så følelsesmessig engasjert at det nødvendige fokus på jobben blir svekket.
Jakob Inge Kristoffersen

Psykologspesialist

Går vi 50 år tilbake i tiden, så var det nok få som tenkte at hjelpere også kan trenge støtte og hjelp på grunn av de arbeidsbelastningene som yrke medførte. Går vi enda litt lengre bakover i tiden var det en utbredt oppfatning av hjelperyrkene nærmest var «et kall». Først i tiden etter 2. verdenskrig begynte det å dukke opp vitenskapelige artikler som tok for seg arbeidsbelastninger hos ulike hjelpere. I 1957 tok Glass for seg stressreaksjoner hos brannmenn etter deres dramatiske innsats under Blitzen i London under krigen og noen år senere kom artikler om hjelperes erfaringer fra Hiroshima etter atombomben. Dette handlet om dramatiske innsatser i en dramatisk tid.

Etter hvert ble fokuset bredere og snart kom betegnelsen «Burnout», som vi i dag kjenner som «Utbrenthet» (Freudenberger, 1974; Maslach, 1982). Utover på 1990-tallet kom flere: «Vicarious Tramatization» (McCann & Pearlman, 1990), «Secondary Traumatic Stress» og ikke minst en betegnelse jeg liker: «Compassion fatigue» (Figley, 1995). Direkte oversatt: «Medfølelses-utmattelse». For er det ikke nettopp dette det handler om? Hjelpere må vise omsorg, samtidig som de må kunne utføre jobben sin profesjonelt. Dette skjønner alle vi som en gang har hatt bruk for hjelp: alle vil vi ha en hjelper som bryr seg om oss.  En profesjonell hjelper må være nær, men ikke så nær at det blir vanskelig å utføre det arbeide de er satt til å gjøre. Empati er en nødvendig forutsetning for alle hjelpere, men dette er et to-egget sverd: de må ikke bli så følelsesmessig engasjert at det nødvendige fokus på jobben blir svekket. Hjelpere er gode til å mestre dette, men de er mennesker med de samme følelsene som alle oss andre, og av og til er det vanskelig ikke å la bli sterkt berørt av situasjonen de arbeider i.  Selv om jobben blir utført som den skal, er det ofte i etterkant at hjelpere kjenner hva de har vært med på. Vi snakker her om normale stressreaksjoner som kan manifestere seg etter en dag på jobben eller etter en innsats. Dette er en konsekvens av arbeidsbelastningene og alle hjelpere vil kjenne igjen dette, det være seg sykepleiere, leger, brannmenn, ambulansepersonell eller politi.

De ulike arbeidsbelastningene kan gi ulike stressreaksjoner. Dette kan være stor arbeidsbelastning over lang tid, som kan føre til kumulativt stress eller såkalt utbrenthet. Da handler det ikke om en spesiell hendelse på jobben eller en dramatisk innsats, men heller om summen av mange. Utbrenthet er kjennetegnet av langvarig tretthet eller utmattelse, økende tristhet eller depresjon, søvn-forstyrrelser, økende irritasjon eller sinne, vansker med å konsentrere seg og at man blir mindre og mindre engasjert i sitt arbeide. Et snev av disse kan vel mange kjenne seg igjen i, men når dette blir det som kjennetegner oss, bør vi være på vakt. Særlig hjelpere som arbeider med barn synes å være særlig utsatt for slike stressreaksjoner, kanskje fordi nærhet til barn gjør det vanskeligere å holde den avstanden til pasienten. Engasjement er nødvendig når vi jobber med barn, men overengasjement har en pris. 

En god måte å forebygg e denne formen for stress, er å sikre at arbeidsmiljøet blir ivaretatt og prioritert. Personalomsorg er først og fremst et lederansvar, men alle parter i arbeidslivet kan bidra. Et godt arbeidsmiljø fremmer mulighetene til godt kollegialt samarbeid og gjensidig støtte. Vi vet at støtte fra kollegaer, eller likemannsstøtte som det også kalles, er en effektiv måte å gi og få støtte på. Mange etater har valgt å prioritere dette ved å organisere slike tiltak i sin egen organisasjon. I 1995 ble det norske politiets kollegastøtteordning (KSO) operativ og i dag skal alle politidistrikter ha en slik ordning. Denne kom i stand etter at Senter for Krisepsykologi ved undertegnede ble trukket inn i arbeidet med å lage gode og funksjonelle tiltak for politiet i hele Norge. Denne ble i 2007 evaluert av Politihøgskolen, og resultatet var entydig positivt. At den også var lite ressurskrevende er neppe en ulempe. Etter hvert har slike ordninger kommet i flere etater og organisasjoner, som ambulansetjenesten, brann og redning og i helsevesenet. Den største fordelen med slike ordninger er tilgjengelighet og nærhet til eventuelle brukere, samtidig som det stimulerer til større åpenhet om arbeidsbelastninger, stress og stressreaksjoner på jobben. Dette gjør det også lettere å søke hjelp for den enkelte, når arbeidsdagen begynner å bli uoverkommelig. Det er avgjørende at linjeledere holder et våkent øye med de ansattes ve og vel. Dette er skrevet mer om i vår bok «Krisepsykologi i Praksis».

Men enkelte hendelser som oppleves som særs dramatiske for den enkelte hjelper kan også føre til stressreaksjoner. Særlig for personell innen «blålysetatene» som ambulansetjenesten, brann og redning og politi, samt helsemedarbeidere som er de første på et skadested («First Responders»), kan oppleve dramatiske situasjoner. Vi kaller dette for kritiske hendelser, som også publikum kan utsettes for gjennom enten selv å bli rammet av slike hendelser, eller å være blant de første til stede. Det er viktig at etater som ivaretar slike oppgaver har innarbeidede rutiner for å ivareta sine mannskaper etter slike hendelser. I dag er såkalt «Psykologisk Debriefing» en metode som etter hvert er innarbeidet i mange etater, og som blant annet innsatsmannskapene var med på etter helikopterulykken på Turøy i april i år. Debriefing er et egnet redskap for å gjennomføre et gruppe-møte en til tre dager etter at mannskapene har avsluttet sin innsats. Slike møter gir en mulighet til å få bedre oversikt over hva man var med på, ens egen og andres rolle under innsatsen, en normalisering av reaksjonene som den enkelte kan oppleve og slike møter kan gjøre det lettere å vende tilbake til vanlig tjeneste. Forebygging er stikkordet her.

Dette krever at etaten eller organisasjonen har etablert en praksis som gjør at gjennomføring av slike møter er standard prosedyre. Da reduseres mulighetene for at mannskaper utvikler plagsomme etterreaksjoner, sterke minner fra hendelsen, øket sårbarhet, stadig grubling over hva som skjedde, søvnforstyrrelser og andre stressreaksjoner. De som har vært med på et dramatisk redningsarbeid, vil aldri glemme dette. Men gjennom den bearbeidingen som et debriefingsmøte gir muligheter for, kan man forebygge utvikling av langtidsreaksjoner eller posttraumatiske stressreaksjoner. Man husker, men det er ikke lengre så plagsomt. Blant profesjonelle hjelpere er det få som utvikler langvarige problemer, som for eksempel posttraumatisk stresslidelser.

For hjelpere er det å få arbeide med og å hjelpe mennesker, både interessant og givende. De liker jobben sin. Men i dag vet vi også at slikt arbeid av og til kan føre til arbeidsbelastninger som medfører stressreaksjoner og i verste fall sykdom. Gjennom å satse på gode arbeidsmiljøer, god kollegastøtte og fast etablerte rutiner etter dramatiske innsatser eller særs belastende arbeids-operasjoner, kan vi forebygge unødig slitasje på hjelpere, enten de er i uniform eller bærer hvite frakker. Dette er samfunnsøkonomisk fornuftig og skaper større trivsel på viktige arbeidsplasser.  

Referanser – videre lesning

Dyregrov, A. og K. Dyregrov, (red.) (2008): Krisepsykologi i praksis, Fagbokforlaget, Bergen. Lenke

Figley, C.R. (red.) (1995): Compassion fatigue: Coping with secondary traumatic stress disorder in those who treat the traumatized. New York: Brunner/Mazel.

Freudenberger, H. J. (1974): Staff burnout. Journal of Social Issues. 30, 159-165.

Maslach, C. (1982): Understanding burnout: Definitional issues in analyzing a complex phenomenon. I: W. Paine (red.): Job stress and burnout. Beverly Hills, CA: Sage

McCann, L. og L.A. Pearlman (1990): Vicarious Traumatization: A Framework for Understanding the Psychological Effects of Working with Victims. Journal of Traumatic Stress, 3: 131-149.

 

 

 

 

Tidligere innlegg

Migrasjon bidrar til at stadig flere innbyggere i Norge har et annet morsmål enn norsk, og dermed øker sannsynligheten for at helsepersonell må benytte tolk i behandling. De siste 9 årene har jeg arbeidet mye med tolk. Erfaringene har gitt meg mange tanker om hvordan samarbeidet med tolk kan bli best mulig.

I dette innlegget velger jeg å fokusere på kvinner som blir voldtatt. Jeg har hørt mange kvinner fortelle om voldtekt, om store psykiske belastninger for dem – og om menn som går fri. I over 30 år har jeg hørt fortellinger om brutale seksuelle overgrep og om livsgleden og livsradiusen som var blitt begrenset– mens mennene som utførte handlingene fortsatte sine liv som om ingenting hadde skjedd. Mange ganger har jeg tenkt at de samme menneskerettighetene ikke gjelder for kvinner som for menn. Riktignok er det flere menn som blir dømt for voldtekt i vår tid – enn for 100 år siden, men statistikken viser at kun 1 av 10 anmeldte voldtekter blir dømt. De dømte får dessuten skammelig lav straff. Det er langt igjen til at kvinners vitneutsagn teller like mye som menns.

Under kriser og katastrofer er mange ulike hjelpere i aksjon fra de som arbeider i førstelinjen på et skade- eller hendelsessted, til de som arbeider på legevakter og sykehus, og de som møter berørte i sitt arbeid i et kriseteam eller som hjelpere som støtter over tid.

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet vårt - så får du en faglig oppdatering månedlig.