Barn og terror

18.08.2017
Terror har terror mange byer i Europa i de siste år. Vi har laget en veiledning til foreldre og andre voksne om hvordan snakke med barn om det som har skjedd. Den vil bli ytterligere oppdatert etter terrorhendelsene i Barcelona.

Hvordan kan foreldre og lærere snakke med barn om terrorhendelser?


 
Av psykologene Atle Dyregrov og Magne Raundalen, Senter for krisepsykologi

(Link to English version)
 
Etter terrorangrepet i Barcelona kommer sterke bilder og historier frem til barn gjennom førstesidene av avisene, gjennom TV, radio og internett. De treffer unge sinn og kan gi sterke avtrykk. Som voksne er vi sjokkert om hva som skjer, og spesielt når det rammer så nært oss som i England, blir vår opplevelse av sikkerhet truet. Som voksne har vi i løpet av livet samlet kunnskap og erfaring som kan hjelpe oss til å forstå og fortolke slike hendelser. Med begrenset erfaring er barn mer utsatt for misforståelser og frykt.

Våre observasjoner og erfaringer fra både forskning og klinisk praksis tilsier at vi må snakke med barna om verdensbegivenhetene. Hovedformålet med å snakke med barna om slike terrorangrep er å redusere frykt og bekymringer i hverdagen. De trenger og fortjener beroligende informasjon fra omsorgsfulle voksne, og bør ikke være alene med sine tanker og frykt eller på egen hånd måtte takle rykter og misforståelser som kan spre seg i vennekretsen.

Rådene som presenteres nedenfor informerer voksne om hvordan de kan snakke med barn og foreldre. Foruten å beskrive måter å samtale om terrorhendelsene som nettopp har skjedd, gir vi også litt veiledning i å snakke med barn om terrorisme generelt.


Vær åpen og ærlig med barn
Samtaler bør alltid foretas i en rolig, betryggende tone. Foreldre bør forberede seg, ta seg god tid og med sin væremåte signalisere trygghet. Det er vanskelig for barn å skille det at voksne er opprørt fra frykt. Derfor bør vi si at vi er opprørt over den grusomme handlingen, men at vi ikke er redde. Vi er ikke redde fordi slike hendelser skjer veldig sjelden.

Vi vet at mange barn følger nyhetene og oppdaterer seg på hva som skjer etter terrorangrep, men at de kan slite med å forstå hva som har skjedd. Dette er grunnen til at vi må møte barn med åpne og direkte samtaler. Vi vet at barn så unge som fire til fem år kan være bekymret for hva de har sett på TV. Barn kan snakke seg imellom om dette og fortsette å tenke etterpå. Overlatt til seg selv og sine fantasier kan de lett få unødig frykt og angst. I tillegg kan de få videreformidlet rykter og historier fra venner og eldre søsken. Dette kan skape irrasjonell frykt hos barn.

Det er viktig å understreke at mange barn, selv om de er både skremt og opprørt, ikke nødvendigvis opplever at voldelige nyheter forstyrrer deres daglige liv. Hvis barnet ditt er akkurat som før, ubekymret og helt uinteressert i det som rapporteres på nyhetene, så er det ingen grunn til å presse dem til å samtale.

Bruk dine antenner
Ha dine "antenner" på, fordi barn som er akkurat som vanlig, likevel kan være bekymret, men ønsker ikke å bry sine foreldre, eller er flau over sine reaksjoner. Vi vet at det ikke er uvanlig at engstelige barn holder sin frykt borte fra mamma og pappa. Når vi har møtt barn og spurt dem hvorfor de ikke har snakket med foreldrene, har de et standardsvar som vi tror er sant: "De vet ikke hva de skal si".

Alderstilpassende samtaler
Samtaler med barn må være tilpasset deres alder og forståelse. Voksne undervurderer hva barn kan forstå, fordi barna stiller spørsmål som gjenspeiler deres mangel på kunnskap. Uten fakta og gode forklaringer, vil deres forståelse være begrenset. Overlatt til seg selv eller til samtaler med jevnaldrende er det fare for misforståelser, rykter, frykt og fantasier. Faktabasert informasjon og beroligende støtte skal selvfølgelig gis til de barn som reagerer sterkt på hendelsen. Vi gjør klokt i å huske at med mange flyktninger i hele Europa, at det er mange barn som selv har opplevd terror eller kjenner noen som har levd med terror i sitt liv. De kan kjenne situasjonen spesielt sterkt, og voksen støtte trengs.

En advarsel om voksenretorikken
Det har kommet en egen retorikk som presenteres av politikere og andre gjennom slagord som “Vi er ikke redde”, “Tilbake til vanlig i morgen”, “Ta gatene tilbake”, “De vil aldri skremme oss, vi har ingen frykt”. Denne voksenretorikken om hvordan vi ønsker å takle og håndtere terrortrusselen og vår egen frykt har noe “Churchill-aktig” ved seg (“We shall never surrender»). Som psykologer deler vi selvfølgelig synet på at dette er en holdning som en sunn og sterk og som gjør oss i stand til å fortsette et normalt liv både i arbeid og skole og i vår ferie- og fritid. Etter terroren i Barcelona, som føyer seg til terror i en rekke Europeiske byer vil mange voksne være bekymret og kan revurdere reiseplaner.

Men selv om vi er enig og forstår denne strategien, mener vi også at den er et dekke for voksen frykt og bekymring. En frykt vi ønsker å undertrykke. Lykkes vi? Tror barn oss eller kan det at vi later som vi ikke er redde forårsake mer frykt blant noen av dem, på visse aldersnivåer? Hvordan kan vi forklare til en oppvakt 7-åring at media er så intenst fokusert på noe vi ikke skal frykte - en ikke-farlig hendelse?

Dilemmaet er at vi gjennom denne holdningen kan bli mindre tilgjengelig og sensitiv for våre barns opplevelse av trussel og frykt. Hvordan kan vi løse dette? Et enkelt svar er å tillate seg å føle og innrømme bekymring eller frykt. Med barn som åpenbart utfordrer oss, kan vi innrømme at vi opplever ubehag og frykt i visse situasjoner, der mange mennesker er samlet offentlig for eksempel, og deretter diskutere dette åpent med gamle nok barn. Vi kan forklare at risiko er noe annet enn at vi kan være engstelig! Man kan føle frykt, men risikoen for å oppleve et terrorangrep er så liten at hvis du kontinuerlig reiser fra storby til storby i flere år, er det nesten ingen risiko for å bli utsatt for en terrorhendelse. Du kan forklare at det er best å ikke tenke på det, men samtidig innrømme at du noen ganger kan kjenne uro og engstelse, men at du da demper frykten ved å minne deg selv på den lave risikoen. Vi har skrevet et debattinnlegg om dette som du kan lese om du klikker her

Barns behov i ulike aldre
Hva de minste barna (3 til 6 år) først og fremst trenger å høre er at de og vi er trygge. De yngste barna kan både være beskyttet og mer sårbare på grunn av deres begrensede språkforståelse og livserfaring. De er delvis beskyttet fordi de tror at mamma og pappa ordner alt, og alt er trygt. Den farlige verden har ennå til gode å innta deres verden. Om de får med seg det som skjedde, så er deres forståelse av avstand begrenset, og de kan frykte at det vil skje der de er. De kan slite med å forstå hva som skjer, og de observerer og tar sine signaler om egen sikkerhet ut fra hvordan de opplever mor og far og andre voksne. Barn blir lett påvirket av frykt og uro hos voksne. Hvis foreldrene er rolige, beroliger barn i forhold til deres sikkerhet, og gir informasjon som hjelper dem til å forstå foreldrenes reaksjoner, mestrer de godt.

Husk at små barn er sårbare for separasjoner, spesielt når de opplever stressende situasjoner. De har ikke utviklet voksen forståelse av tid og selv korte atskillelser kan føles som en evighet. Å være sammen og gi fysisk kontakt er beroligende.

I skolealder (7-12 år) forstår de mer og blir stadig mer aktive brukere av ulike medier. Dette betyr at deres eksponering for hva som foregår i verden øker. Selv om de har tilgang til nyheter og kan hente informasjon selv, har de ikke har tilstrekkelig erfaring og begreper for å forstå og behandle denne informasjonen.

De kan ha begreper om hva et land er, om avstander og hvor byer ligger på kloden, og de utvikler forståelse av politikk og virkningen av terrorhandlinger. De har også begreper for å forstå at folk kan planlegge å drepe andre, de kan være bekymret for sin egen sikkerhet, og ha politiske meninger om årsak og virkning.

I denne alderen kan de ha mange spørsmål om godt og ondt, de begynner å tenke mer om de langsiktige konsekvensene av hva folk opplever (dvs. død), og de kan være opptatt av rettferdighet. Det er behov for voksne forklaringer på hendelser i verden for at de skal forstå verden rundt seg, og deres følelsesregulering er umoden og fortsatt under utvikling. Voksen trøst er nødvendig, selv om de blir mer selvstendige.

Ungdom (13-18 år) har tilgang til forskjellige nyhetsmedier, diskutere mye seg imellom og følelser kan raskt spre seg i en gruppe. De kan danne sterke, men noen ganger svært overfladiske meninger om verdensbegivenheter. Selv om deres forståelse av hendelser er mer avansert enn hos barn, er deres evne til å tenke fremover om konsekvenser av hendelser ofte begrenset. De kan være svært politiske og diskuterende, med følelser som blir sterke, slik at det kan bli vanskelig å informere om eller diskutere terrorhendelser.

Fordi de kan være hemmelighetsfulle, kan trekke seg fra voksne og tilbringe timer på egen hånd, søke på internett eller spille dataspill, eller bare oppsøke venner, må voksne noen ganger bruke mye energi på å etablere kontakt for å skjønne hvordan de tenker i hverdagen. Frykt for terrorhendelser kan være til stede uten å bli kommunisert til voksne, da dette kan true deres følelse av selvstendighet.

Selv om vi ikke tar hensyn til alder i det vi skriver i det følgende, må forklaringene vi bruker være tilpasset barnets utvikling.

Bruken av to perspektiver for å forklare til barn
Når vi forklarer dramatiske nyheter til barn, spesielt etter terrorhendelser, er det to perspektiver som vi vil vektlegge.

Den første og viktigste er hva vi kan kalle “terapeutisk” perspektiv. Når vi forklarer, bør vi dempe unødvendig frykt og angst om hva som kan skje med barnet / ungdommen selv. Som regel er det ikke nok å si at vi voksne ikke er redde, selv om det er viktig å understreke eller formidle dette. En del av det terapeutiske perspektivet er å akseptere at barnet ditt kan søke mer voksen nærhet, for eksempel mer oppmerksomhet ved sengetid, eller trenger mer informasjon fra deg for å føle seg trygge.

Det andre perspektivet, kaller vi "pedagogisk». Nyheter om terror uroer både voksne og barn, men selv om det er forferdelige nyheter, kan det gi opphav til viktig læring. Det gir foreldre og lærere en mulighet til å lære barn om verden, om andre mennesker, samt å lære dem hvordan de kan regulere følelser og kroppslige reaksjoner. Dette er læring for livet. Vi må hjelpe dem å etablere knagger de kan nytte for å forstå hva som har skjedd, og strategier for regulering av følelser som de kan bruke hele livet.

Gi barna knagger til å forstå
Det er vanskelig å forstå at noen kan gjøre noe så forferdelig som å utføre et terrorangrep. Som voksne har vi knagger som hjelper oss til å dempe våre bekymringer for at et terrorangrep er nært forestående i vår egen nære fremtid og der vi bor. Det er denne voksne «kunnskapen» vi ønsker at barna skal ta del i. Ved å forklare at slike terrorhandlinger er svært sjeldne, gjør vi ikke terrorhandlingen mindre forferdelig, men vi motvirker barns oppfatning av at det kan skje her og nå, når som helst. God informasjon demper barns angst. Men for å forklare “sjeldenhet” eller sannsynlighet er vanskelig til barn under 10 år. Da må vi finne noe vi kan knytte begrepene til for at de skal forstå. De vet for eksempel at julen kommer bare en gang i året, som bursdagen deres. Ved å forklare at noe er sjeldent kan vi sammenligne med “sjeldne” hendelser de kjenner til. Da kan de forstå hvorfor vi voksne ikke er redde for at det kan skje når som helst. Når det har skjedd flere angrep i løpet av relativt kort tid, er det vanskelig å bare si at sjansene for at de skal oppleve dette er små, men det er likevel realiteten.
 
Selv om det har vært flere terrorangrep i vår del av verden i løpet av de siste årene, og nå i Barcelona, skal vi forklare at svært få mennesker dør av terrorisme i forhold til i sykdom og ulykker. Hvis de er over 10 år, kan vi også fortelle dem at hver dag dør det mange flere mennesker i Norge og andre land av sykdom, ulykker og selvmord enn antallet som blir drept i terrorangrep. Dette er ikke å gjøre dem mer redde for andre typer dødsfall, men å forklare at når det er et terrorangrep eller en katastrofe, så får den så stor oppmerksomhet i mediene at vi tror at det skjer mye oftere enn det egentlig gjør. Vi har en tendens til å frykte det som vi ser som spektakulært i nyhetene, mer enn andre ting som er farligere enn terror.

Et ekstra moment i forhold til barna og terroren i Barcelona er at nettet oversvømmes av bilder av 7-åringen Julian som er savnet. Moren ligger livsfarlig skadet på sykehus og bestefaren sender ut desperate bønner om hjelp til å finne ham. Hejlp meg å finne Julian! Dette gjør selvsagt at Barcelona-terroren slår barna med ekstra styrke. I barnas forestillingsverden kan terror skje på en alminnelig gåtur på et fortau hvor de leier mamma. Da kan det i alle fall være viktig å si at hele Spania er nå rystet, men det er tross alt 13 år siden forrige terrorhandling mot togene i Madrid.


Ta ansvar - starte en samtale
Når terrorhandlinger skjer, eller andre forferdelige nyheter dominerer media, vil vi anbefale at du aktivt observerer barna og hvor opptatt de er av dette. Det er bedre at du starter en samtale med dem, enn å tenke at de sannsynligvis ikke har registrert hva som har skjedd. Ansvarlige voksne overlater ikke barna til sine egne tanker og fantasier, men sørger for at samtalen kan møte eventuell frykt eller bekymring de har, og svarer på deres spørsmål. Vi synes også det er riktig å formidle til barna at politiet jobber hardt for å beskytte oss og lære av hver hendelse for å beskytte oss bedre. Dette betyr at vi kan være trygge.

Begreper som kan hjelpe barna til å forstå
Vi har slitt med å finne begreper som kan brukes til å forklare hvordan terrorister tenker. Dette er ikke lett fordi enhver forklaring kan reflektere et politisk syn. Men vi tror det er riktig å forklare at personer som planlegger å drepe uskyldige mennesker ved å sprenge en bombe, skyte dem, eller kjøre en lastebil eller bil rett inn i folkemengder, har utviklet noen feiltanker i hodet. Selv om vi ser farene ved å kalle dette sykdom, kan vi forklare at vi tror at disse feiltankene er nesten som tankesykdommer. Dette for å forenkle det for barn.

To andre begreper som kan brukes i forklaringene er “bremser” og “ryddemaskin”. Det faktum at noen først planlegger og deretter dreper andre, kan illustreres ved å forklare at alle mennesker kan ha merkelige og noen ganger farlige tanker, men vanligvis har vi bremser som hindrer oss fra å handle på slike tanker. Du kan forklare det slik:



“Tenk at du blir rasende sint på en i klassen eller en venn. Du får lyst til å slå til personen. Men da vet du at du får problemer. Det kommer en bremse på i tankene som stopper deg. Hjernen din har en slags ryddemaskin som luker ut feiltanker eller farlige tanker. Bremsene settes på når du trenger det. Men hos terroristene blir ikke disse bremsene brukt, og det er ingenting som stopper de feile tankene. Bremsene er ikke brukt og ryddemaskinen virker ikke eller er ødelagt."


 
Du kan også forklare at når flere er samlet i en gruppe og terroristene har liten kontakt med andre mennesker bortsett fra de som har samme feiltanker som dem selv, kan de skape dårlige ideer og tanker sammen og bli enige om å handle etter disse feiltankene. Å være i en gruppe kan gjøre at bremsene ikke brukes og deretter gjør mennesker forferdelige ting.

 

En annen måte å formulere dette er:


"Alle mennesker har bremser i hodet for å stoppe farlige tanker, og de har en ryddemaskin som raskt fjerner de verste tanker. Noen ganger gjør eller sier alle dumme ting. Det er ikke en sykdom. Det er helt normalt. Da kan vi be om unnskyldning. bremsene og ryddemaskinen er våre gode venner. Dessverre, i noen få mennesker fungerer både bremser og ryddemaskin dårlig, kanskje fordi personen opplevde en masse forferdelige ting i sin barndom. Men det er også mulig at hjernen hans har blitt forgiftet og full av sprø og sinte tanker på grunn av folk personen er sammen med. Det viktigste er at det er svært sjelden at noen får slike tanker og begynner å drepe mange andre mennesker."

 

Hvis de voksne kjenner foreldre til redde flyktningbarn, kan de gi råd om å snakke med å forklare barna. Fordi norske foreldre har trening i å snakke med barn når noe er vanskelig, er det blitt en god vane i norsk barneoppdragelse. Denne treningen er det mange flyktningforeldre som ikke har fra sitt hjemland.

For de store flyktningbarna som vi norske kommer i kontakt med og kjenner, kan noen av dem ha et ekstraproblem fordi noen mener at de grusomme terrorhandlingene kommer fra deres egne. Da kan vi rett og slett si at en av verdens verste terrorhandlinger skjedde i Norge og ble utført av en av våre egne, men vi norske regner oss ikke for et terror-folk av den grunn!

Hva kan du si om terror, terrorisme og terrorister?

Ordene "terror", "terrorisme", og "terrorister" brukes forskjellig fra land til land. Vi vet at bruken av disse begrepene lett kan bli til “dynamitt” og derfor foreslår vi at du tenker på hvordan du kan forklare dem til barn eller ungdom.
 
Nedenfor gir vi noen måter å forklare barn i skolealder (yngre barn trenger enklere forklaringer) om dette. Dette er eksempler på hva som kan  inkluderes i din forklaring, spesielt med barn fra 10 år og oppover.

Terror og terrorhandlinger. “I noen land, kaller de som har kontroll (regjeringer) alle som ikke er enige med dem for 'terrorister' hvis de bruker våpen for å endre ting. Men hvis regjeringen selv bruker våpen for å undertrykke eller tvinge de som bor der til å gjøre ting eller begrenser deres frihet er vi ikke sikker på at ordet "terrorist" bør brukes. Da kjemper de mot undertrykkelse. Men, hvis de dreper uskyldige mennesker som ikke har våpen, tror vi det er riktig å kalle det "terrorisme".

Mange er enige om at vi ikke skal bruke disse ordene om noen som kjemper i en krig, men bør bruke ordet "terrorisme" når noen prøver å drepe andre mennesker bare for å skremme flest mulig. De som utfører slike terrorhandlinger, kaller vi "terrorister", men vi kan også kalle dem “skremmere”. De vil at vi skal bli skremt. De skylder ofte på andre land eller grupper for alt som har gått galt i deres land. Så planlegger de å sprenge en bombe eller drepe folk for å skape frykt hos dem som bor der de utfører sine angrep. De bruker bomber der det er masse mennesker til å gjøre alle redd, de kan kjøre en bil inn der det er masse folk eller finne andre måter å skremme vanlige folk. Dette er grunnen til at politiet og ekstra sikkerhetspersonell plasseres på flyplasser, på tog, busstasjoner og steder der mange mennesker samles. Politiet prøver å skremme skremmerne. Når det som skjer får så stor oppmerksomhet på tv og andre medier så skjer det som terroristene ønsker. De gjør oss redde.

Forskjellige kulturer. Gruppene som utfører terrorhandlinger rundt om i verden tilhører ulike religioner og ulike kulturer. I media hører vi mest om terrorgrupper som er nærmest oss og som påvirker oss mest. Ofte hører vi om terrorhandlinger knyttet til land med muslimer. De fleste mennesker i disse landene tror på islam, en religion der de kaller Gud Allah. Det betyr ikke at de som tror på Islam er terrorister. De fleste som bor i disse landene er som oss, de ønsker ikke krig eller terrorisme. De er vanlige mennesker som ønsker å leve i fred. Men er det noen grupper som tror på Islam som har våpen og bomber. De er kriminelle fordi de dreper eller truer med å drepe uskyldige mennesker. Noen har reist ut og bor i andre land i Europa.

I mange av de landene med terroristgrupper som kaller seg islamister, har folks liv vært svært vanskelig, og de har fått det enda verre de siste årene. Mange mennesker lever i fattigdom, og mange land har hatt krig og uro. Vi tror at mye av uroen som skjer i disse landene er på grunn av dårlige ledere som har blitt rike selv, mens resten av folket lever i fattigdom og nød, og har ingen jobb. Terroristene legger skylden for dette på andre land, USA og land i Europa. Det kan være sant at våre land har en dårlig historie hvor vi har vært med å undertrykke dem og tatt deres ressurser. Men vi har ikke valgt deres ledere. Noen land som har hatt terrorgrupper er Libya, Syria, Irak og Algerie.

I Midtøsten er det også mye konflikt og krig med bombing og raketter mellom Palestina og Israel. Palestinere er arabere og muslimer, mens israelerne er jøder og tror på en religion som heter jødedommen. Israel har mye mer militær makt enn palestinerne. Palestinerne kjemper tilbake ved hjelp av det israelerne kaller terrorisme. Israelerne sier de må forsvare seg selv fordi palestinerne sender raketter inn i deres byer. Vi forteller deg dette for å hjelpe deg å forstå at noen av uroen i verden, spesielt i den arabiske verden og det vi kaller Midtøsten, er fordi mange mennesker tror denne krigen er årsaken til mye av den uro og de voldelige handlinger som skjer i resten av denne regionen og i andre land langt borte.

Hva kan vi gjøre mot terrorisme? Vi stole på politiet. De har systemer for å overvåke mobiltelefoner og holde orden på hva som skjer på internett mellom de som er mistenkt for planlegging av terrorisme. Hvis de finner at det er en fare for terrorisme, vil de gjøre ting for å hindre at noe skjer. De vil overvåke og beskytte flyplasser, tog, busser og viktige bygninger der regjeringen holder til. Nå samarbeider politiet i mange land med hverandre og det gjør at terror kan oppdages før terroristene får utført den. Det er bra og her vil de bli enda bedre når terror skjer i flere land. Da må de samarbeide mere.

Der hvor mange samles, for eksempel i møter i sentrum av en by, vil politi også være mer på vakt. Gater endres også på, slik at det blir vanskeligere å kjøre inn i folkemengder. Likevel kan vi aldri si at terrorisme ikke kan skje. Vi kan ikke kontrollere alt. Det er også nytteløst å tenke mye på terrorisme, når vi ikke kan vite når det vil skje. Derfor tror vi at det beste for oss alle er å leve livet som normalt. Å gå på skole, spille fotball og ha det gøy. Hvis vi lar oss skremme av terroristene så «vinner» de. Det er fordi skremmerne tar sikte på å gjøre alle så redde at vi ikke kan leve som vi vil. Mesteparten av tiden vi er trygge, og vi har ingenting å frykte. Hvis du er redd, er det godt å tenke på at terroristene er svært få, og de kan ikke være mange steder på en gang. Vi er mange og de kan ikke skade oss.

Når terror skjer, vil voksne blir forskrekket over å høre hva som har skjedd. Det betyr ikke at de er veldig redde. De blir skremt fordi det er slike skremmere, men de vet at de ikke kan være mange steder på en gang, og de er ikke en stor trussel. Når det skjer ofte, blir voksne mer bekymret enn de har vært før.


Hvorfor er det noen personer eller grupper bruker terror?
Det er flere grunner til at personer eller grupper bruker terrorisme, men alle sammen ønsker å oppnå noe. Oftest ønsker de å skremme folk, men de ønsker også å provosere frem en reaksjon, og for å komme med et budskap. De som utfører terrorhandlinger tror ikke at de kan få andre til å tenke som dem selv på en fredelig måte. Noen muslimer som begår terrorhandlinger vil ikke akseptere at kvinner og menn skal kunne kle seg som de vil; de krever at kvinner skal dekke seg til i ansiktet og at menn skal gro skjegg. Andre ønsker å trekke oppmerksomhet til sin situasjon, slik at andre blir klar over hvordan de føler. Deres situasjon kan være forferdelig, men det er ikke akseptabelt å bruke terrorisme for å påvirke uskyldige mennesker.

Det finnes også “ensomme terrorister” som opptrer på egen hånd, som kanskje føler at de har lidt urett hele livet, de kan ha hatt en barndom hvor de ble mobbet og ønsker hevn, eller de kan ha psykiske problemer der deres sinn (bremser og ryddemaskin) ikke fungerer.

Disse ensomme drapsmennene har ofte tatt ideer fra internett og gjort dem til sine egne. Ideene har forgiftet hodene deres. I noen land (som USA) hvor det er lett tilgang til våpen, kan de kjøpe våpen og skyte masse folk. Heldigvis, i de fleste land, er tilgang til våpen begrenset og slike drap skjer svært sjelden. Det kan være vanskelig for politiet å vite at noen planlegger slike drap, og vi tror det ville være best om de ikke fikk så mye oppmerksomhet i media, fordi det kan spre giftige tanker til andre menneskers sinn hvor ryddemaskinen ikke fungerer så godt».


Konklusjon
Barn kan bli opprørt av terrorhendelser og nyhetsdekningen som følger. Foreldre og andre voksne må være lydhøre for hva barna tenker og hvordan de reagerer på det de tar inn av nyheter. Vi anbefaler at voksne observerer barna, snakker med dem og gir forklaringer som hjelper dem til å forstå og bearbeide slike hendelser. Ansvarlige voksne overlater ikke barn til sine egne tanker og fantasier, men sørger for å møte den bekymring og frykt de kan ha, svarer ærlig på deres spørsmål, og gir forklaringer som hjelper dem til å integrere og utvide sitt perspektiv. Dette vil dempe unødig frykt og bekymring.

 

Se også våre 10 tips til voksne ved å klikke her

Disse finnes også på engelsk ved å klikke her

Nyheter

Forskning på og med berørte etter 22. juli terroren er viktig, og berører viktige etiske problemstillinger. Ny bok omhandler tema.

Vi har tidligere skrevet om håndtering av terrorfrykt. Dette fortsetter dessverre å være aktuelt stoff. Det finnes måter å håndtere frykten på.

Barnepsykolog Magne Raundalen har satt sammen noen tips til foreldre og lærere om hvordan de kan snakke med barn om den vanskelige gisselsituasjonen i Algerie