Sorg

De aller fleste opplever å miste en nær person i løpet av livet og å føle på sorg. Selv om sorg ikke er sykdom, kan tap ha store konsekvenser for den etterlatte med savn og smerte, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer som gir vanskeligheter i skole eller arbeid, og de kan oppleve vansker i samspillet med omgivelsene.

Familier kan også slite med kommunikasjon og samspill. For de fleste vil sorgen gradvis endre intensitet og innhold slik at de vil bli i stand til å gå videre i livet. Mellom 10 og 20 % opplever det vi kaller komplisert sorg med til dels alvorlige psykiske og kroppslige plager. Disse vil trenge faglig hjelp for å komme videre. 

Les om: 

Om sorg

Sorgforløp vil henge sammen med hvordan dødsfallet skjedde, alder og relasjon til avdøde, personlighet og sosial bakgrunn, tidligere livserfaringer, eventuell sykdom, dagsform, tid og sted, omsorgsklima, mm.

For fagpersoner kan det være utfordrende å møte mennesker som har mistet en nær person og som opplever sorg. Sorg er i utgangspunktet en normal reaksjon på tap. Den enkeltes sorgprosess vil være like forskjellig som det vi mennesker er, og følger derfor ikke noe gitt strømlinjeformet mønster.

På denne siden finner du informasjon som kan være nyttig for deg som har mistet noen, har noen i nettverket som har mistet noen, eller om du skal behandle noen som er i sorg. Dette vil være tekster som er skrevet av senterets medarbeidere eller andre fagfolk, samt lenker til andre nettsider som tar opp temaet. Du finner også litt informasjon som er spesielt beregnet på barn og unge.

Noen av metodene under er det vi kaller selvhjelpsmetoder. Flere av metodene krever at man jobber med dem i en avgrenset periode over noen dager, slik at man får tatt "kraften" ut av de ubehagelige minnene. Dersom du har forsøkt dette og det ikke blir bedre, eller du skulle oppleve at det blir verre, er det viktig at du søker faglig hjelp som kan bistå deg i hva du kan gjøre for å få det bedre.

Du lurer kanskje på hvordan det er vanlig å oppleve sorg. Det er så utrolig forskjellig. Noen reagerer nesten ikke i det hele tatt, i alle fall ikke til å begynne med, mens andre reagerer kraftig. Du kan vite at uansett hvordan du reagerer helt til å begynne med så er det helt sikkert normalt. Det er først når det har gått uker og måneder at noen barn har så kompliserte følelser eller tanker at voksne har stor grunn til å bli bekymret for dem.

Like etter at noen er død, så er det som har skjedd så ufattelig og vondt for mange at de skyver de vonde følelsene unna. Noen sier at det er akkurat som på film, som de ikke er tilstede inne i seg selv. De kjenner alt så rart som om det som skjer, skjer med noen andre eller er slikt som en ser på TV. Andre opplever det slik en liten stund og så savner de den som er død kjempemye, nesten som hjertet slitest i stykker. Da er det godt å få trøst av noen voksne eller en god venn. Barn skrur ofte av følelsene sine, slik at det ikke skal bli for vondt. Om de voksne snakker om det som har hendt eller den døde hele tiden, så går barn ut eller på rommet sitt, så det ikke skal bli for tungt. Jenter synes oftere enn gutter at det er godt å snakke om det som har skjedd og da blir ofte voksne bekymret for guttene når de ikke snakker så mye. Det har de ikke grunn til, i alle fall ikke tidlig etter dødsfallet, fordi gutter greier seg like bra som jenter selv om de ikke snakker så mye. Under så skriver vi litt om noen vanlige måter som barn opplever sorg på.

De vanligste etterreaksjonene som oppleves er:

  • Savn, lengsel og smerte
  • Gjenopplevelser av det som skjedde
  • Søvnforstyrrelser
  • Selvbebreidelse og skyldfølelse
  • Angst og sårbarhet
  • Irritasjon og sinne
  • Manglende støtte fra omgivelsene
  • Konsentrasjons- og hukommelsesvansker

Det sterke savnet, lengselen og smerten melder seg som oftest sterkest etter begravelsen, når hverdagen skal møtes. Det er når omgivelsene ikke viser så mye oppmerksomhet, når andre begynner å forvente at "nå må da hun/han begynne å se fremover", at den tyngste tiden kommer. Det er mange etterlatte som ikke forventer at det blir enda tyngre etter begravelsen og utover i det første halvåret etter dødsfallet. Men faktum er at det for mange er tiden fra 3 til 9 måneder som er den tyngste perioden. Hele tiden omgis en av minner om den døde, og stadig må en oppleve høytider, årsdager (fødselsdag, bryllupsdag osv.) for første gang uten den døde. Dersom det var en stor ulykke vil smerten kunne vende tilbake hver gang den omtales eller skrives om i media. Dette skjer ofte uten forvarsel, for eksempel når en åpner avisen om morgenen.Det daglige savnet og den intense lengselen kan mange ganger ikke være til å holde ut, samtidig som en opplever seg ensom fordi få forstår hvordan en virkelig har det.

Deler av det som skjedde i forbindelse med ulykken kan ha brent seg inn for ens indre øye, eller festet seg som fantasier om hva som foregikk og hvordan ens kjære døde. Andre ting som har festet seg sterkt kan være: telefonen som ringte den triste beskjeden, nyhetsmeldingen en hørte på radio, eller presten eller politiet som kom på døren med dødsbudskapet, ventingen på beskjed, eller det siste en sa til den som døde. Gjenopplevelser av disse minnene eller fantasiene kan være plagsomme, og de kan komme uten at en opplever at en har kontroll med dem. Ofte kommer tankene når en legger deg, slik at en får søvnforstyrrelser, eller det som hendte kommer tilbake under søvnen som mareritt. Om en ikke får sove flere netter på rad, kan det være viktig å få noe å sove på.

Dersom en ikke var tilstede ved dødsfallet kan det anbefales at en samtaler med noen som var der slik at en kan få alle fakta direkte og ikke gjennom andre. Det kan også være svært nyttig å oppsøke dødsstedet sammen med noen som var tilstede der det skjedde, eller der han/hun ble funnet. Dette høres kanskje brutalt ut, men det hjelper deg til å få oversikt over hendelsesforløpet, det hjelper deg til å få orden på tankene, og det er en støtte i det sorgarbeid en skal igjennom.

Ikke sjelden oppleves selvbebreidelser og skyldfølelser, selv om det ikke er noe ytre grunnlag for disse. "Hva kunne jeg ha gjort for å hindre det som skjedde?", og "hvis bare..." er vanlig tenkning, spesielt etter ulykker. Mange angrer ting de har sagt eller gjort i forhold til den døde, eller de tenker på ting de så gjerne skulle hatt tid til å si til den døde. Ikke få grubler over eller leter etter en hensikt og mening med det som skjedde, og noen ganger er vi opptatt av om det er en straff for noe. En samtale med presten om disse spørsmål har vært til god hjelp for mange. 

Økt angst er en annen svært vanlig reaksjon. Angsten kan være knyttet til alt som minner om det en har opplevd, men enda vanligere er angst og frykt for at noe annet skal skje med egen familie eller med deg selv. "Det har skjedd et dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje et til?" Et dødsfall river bort tryggheten i tilværelsen, og vi kjenner mer utrygghet. Sammen med økt angst kan kroppslige plager som anspenthet, hodepine, mage/tarm uro og energiløshet oppleves. 

Andre vanlige reaksjoner er irritabilitet og utålmodighet. Noen opplever et mer anspent forhold til familien i den første tiden etterpå, og kan hevde at familien i liten grad forstår hvordan en reagerer. Det er viktig at en forsøker å dele dine reaksjoner med din nærmeste familie, og tar i mot den støtte en kan få.

Den nærheten som en mange ganger kan kjenne til den døde kan virke skremmende. Det er som om hun/han er i rommet, eller en synes en hørte at han/hun snakket til oss, eller vi synes at vi kunne se han/henne. Når vi savner noen så sterkt, så bygger vår hjerne bro i dette tapet, og lindrer savnet gjennom slike opplevelser. Mange kjenner også behov for å oppsøke den dødes klær for å kjenne lukten fra han/hun, eller de bærer på seg en ting som forbinder dem med den døde. Alle de personlige tingene etter den døde bør en selv være med å rydde bort. Dette skal en gjøre i et tempo som en selv bestemmer, i samråd med andre personer i hjemmet. Mange synes bortryddingsarbeidet er svært tungt, men det må gjøres. Dersom alt står urørt måneder etter dødsfallet, er det ofte et tegn på at sorgbearbeidingen på det indre plan er stoppet opp. 

Både konsentrasjons- og hukommelsesvansker er vanlige ettervirkninger, ikke minst fordi vi har en tendens til å gjennomgå i tankene det som har skjedd igjen og igjen. Dette gjør at det kan gå forholdsvis lang tid før en får tilbake vanlig arbeidskapasitet. Til tross for dette vet vi at det er fornuftig å forsøke å ta opp igjen arbeidet nokså snart. Det gjør at en ikke blir gående mye alene for seg selv med tankene, samtidig som en kan få støtte fra arbeidskolleger. Retur til arbeidsplassen kan skje i samråd med personalavdeling eller nærmeste overordnede, slik at arbeidskolleger kan informeres om hvordan en vil at andre skal være mot en.

Sorg tar tid, og svært ofte undervurderes det hvor lang tid det tar før en ser lys i enden av tunnellen. Noen sider ved sorgen vil vare livet ut. De fleste opplever at den endrer karakter utover i året etter dødsfallet, den intensiveres når merkedager eller høytider passeres, eller når noe bringer tapet nær igjen. Nesten umerkbart blir det likevel lettere etterhvert. Først slik at det kommer noen lysere timer eller en lys dag inn i mellom alt det mørke, og etterhvert kommer dødsfallet gradvis mer på avstand. 

Dersom det går ukevis etter dødsfallet uten at en får gråte eller uten at en får noen følelsesmessig reaksjon, kan det være på sin plass å kontakte helsepersonell. Sjokket kan da ha blitt så sterkt at følelsene har blitt så kraftig skjøvet bort at en trenger ytre hjelp for å få kontakt med dem igjen. Dersom alt er like mørkt uke ut og uke inn, og en overhodet ikke opplever lysere timer på dagen eller lysere dager inni mellom, bør en også kontakte helsepersonell. Dette er reaksjoner som kan bety at sorgen har låst seg fast, og en kan trenge hjelp til å komme videre.

Råd til barn

Du lurer kanskje på hvordan det er vanlig å oppleve sorg. Det er så utrolig forskjellig. Noen reagerer nesten ikke i det hele tatt, i alle fall ikke til å begynne med, mens andre reagerer kraftig. Du kan vite at uansett hvordan du reagerer helt til å begynne med så er det helt sikkert normalt. Det er først når det har gått uker og måneder at noen barn har så kompliserte følelser eller tanker at voksne har stor grunn til å bli bekymret for dem.

Like etter at noen er død, så er det som har skjedd så ufattelig og vondt for mange at de skyver de vonde følelsene unna. Noen sier at det er akkurat som på film, som de ikke er tilstede inne i seg selv. De kjenner alt så rart som om det som skjer, skjer med noen andre eller er slikt som en ser på TV. Andre opplever det slik en liten stund og så savner de den som er død kjempemye, nesten som hjertet slitest i stykker. Da er det godt å få trøst av noen voksne eller en god venn. Barn skrur ofte av følelsene sine, slik at det ikke skal bli for vondt. Om de voksne snakker om det som har hendt eller den døde hele tiden, så går barn ut eller på rommet sitt, så det ikke skal bli for tungt. Jenter synes oftere enn gutter at det er godt å snakke om det som har skjedd og da blir ofte voksne bekymret for guttene når de ikke snakker så mye. Det har de ikke grunn til, i alle fall ikke tidlig etter dødsfallet, fordi gutter greier seg like bra som jenter selv om de ikke snakker så mye. Under så skriver vi litt om noen vanlige måter som barn opplever sorg på.

Savn og lengsel

Du savner helt sikkert den som er død. Når vi savner noen, så kan det gjøre vondt i brystet eller hjertet. Det er akkurat som vi verker og tårene kommer ofte samtidig med savnet. Det er ikke alltid like kjekt, spesielt når savnet kommer når du sitter på skolen. Savnet kan komme av så utrolig mange ting. Det kan være en du ser som ligner på den som døde, som går på samme måten, eller ligner i stemmen, eller om du har mistet pappa kan savnet komme når en venn blir kjørt til trening av sin pappa, og du har ingen lengre. Ofte kommer savnet når du er alene og mange synes det er verst når de legger seg. Noen ganger kan det hjelpe å sette av en tid til å tenke på savnet tidligere på kvelden, slik at det får plass da og ikke like før du skal sove.

Dårlig samvittighet og skyldfølelse

Barn kan lett få skyldfølelse etter at noen dør. De kan tenke at de skulle hindret det som skjedde, at de skulle vært snillere mot den som døde, ha sagt hvor glad de var i han eller henne. De kan få dårlig samvittighet når de er glade eller har det gøy. Det hjelper ikke så mye om de voksne sier at "kan skjønne du ikke må tenke sånn", når en likevel gjør det. Det er altså normalt å tenke sånn, men det gjør det ikke noe bedre. Det er godt å dele sånne tanker med en venn eller voksne og at de har tid til å lytte til deg. Når du fortsetter å tenke mye på denne måten og du har mye dårlig samvittighet, så kan det være godt å snakke med en klok voksen om dette. Helsesøster eller en lærer på skolen kan være en slik person og noen ganger kan du trenge å snakke med en ekspert på vanskelige tanker, slik som en psykolog.. Du kan oppleve at du sørger for lite, at du burde ha grått mer, tenkt mer på den døde, og lignende. Du kan også bli forundret over at du både kan smile og le nært opp til dødsfallet, og at den døde ikke er i tankene dine hele tiden. Om du ”glemmer deg” og ler hjertelig, kan den dårlige samvittigheten i neste øyeblikk slå til som en klo i magen: ”Jeg har jo ikke lov til å være så glad eller le, ettersom han ikke kan få oppleve dette”.

Frykt og redsel

Det som de fleste barn blir redde for er at det også skal skje noe fælt med andre i familien. Om du har mistet mamma eller pappa, kan du være livredd for at noe skal skje med den forelderen som lever. Noen blir mer redd for at de selv skal dø, men det er vanligere å være redd for noen andre i familien. Kroppen din kan også være mer urolig, akkurat som du er på vakt for at noe skal skje. Da skvetter du til eller blir redd om det kommer et høyt smell eller en plutselig bevegelse. Det er fordi hjernen ikke liker å bli overrasket og du går rundt og er mer på vakt enn tidligere. Om det har skjedd flere ting i livet ditt i løpet av de siste årene, f.eks. en bestemor eller bestefar som døde, en trafikkulykke eller skilsmisse, kan du også gå rundt å vente på hva som blir det neste som skjer. Da er det viktig å roe tankene med å si til seg selv at "det skjer ikke sånne ting ofte, og det er ingen grunn til at det skal skje meg igjen". Slike sterke tanker kan få overtaket over de dumme tankene om du bare bruker dem ofte.

Sinne

Det er rart at det å bli mer sint eller irritabel skal være en vanlig reaksjon å få når du har mistet en du er glad i, men slik er det. Vi tror at dette har med at søvnen ofte blir dårligere og at du bruker mye energi på å tenke på det som har skjedd. Om du er redd for at noe annet skal skje så bruker du ekstra mye krefter på å være klar for det som du er redd for skal skje. Samlet gjør dette at lunten blir kortere og du kan lettere bli både sint og trist. Når barn blir sinte, går det nesten alltid ut over en i familien eller klassekamerater og venner. Ikke sjelden angrer barn seg like etter og må be om unnskyldning. Det er viktig at voksne vet at dette er en vanlig reaksjon, slik at de kan forstå hva som skjer. Samtidig ber vi voksne om å passe på å ikke slakke på disiplinen, men si fra når de synes at barn går over grensen med sitt sinne. Vi tror jo også at det kan være gode grunner til å være sint, for eksempel om noen kjørte uforsiktig og derfor var skyld i at den du er glad i døde, eller de som skulle hjelpe kom veldig sent. Det er derfor viktig at barn får være med voksne og få god informasjon om hvorfor et dødsfall skjedde og hva som ble gjort for å hjelpe.

Påtrengende minner

Om du fant den som var død eller var til stede når dødsfallet skjedde kan du huske det spesielt godt, så godt at minnene kommer tilbake når du ikke vil det. Da ser du enten alt som skjedde på en film inne i hodet ditt, eller du ser et enkeltbilde akkurat som det har låst seg fast i hodet. Du kan også ha sterke minner fra da du fikk beskjed om dødsfallet, eller sterke minner fra å se den døde. I ettertid kan minnet av øynene, hår som er gredd feil vei, skadene den døde hadde, eller hvor kald han eller hun kjentes om du tok på han eller henne, stadig dukke opp. Noen ganger kan barn lage en fantasi inne i hodet hvor de ser det som hendte, selv om de ikke var der når det skjedde. Vi kaller slike minner for påtrengende minner, fordi de trenger seg på. I den første uken etter et dødsfall er det naturlig at hjernen presser oss til å tenke på noe så viktig som det vi har opplevd, men om de fortsetter å være plagsomme selv etter det har gått en uke, kan en trenge å lære metoder for å "temme" disse minnene. Sånne metoder vil du finne beskrevet et annet sted på disse nettsidene.

Noen får slike minner inn i drømmer og får mareritt. Det er også normalt, men også her er det slik at om det samme mareritt kommer kveld etter kveld bør du få hjelp til å stoppe det. Mange av disse minnene igangsettes av noe som minner om det som skjedde. Det kalles for traumatisk påminnere. Du kan lære å få slike påminnere under kontroll, men det skriver vi om annet steds. Men minner er slett ikke alltid vonde, de kan være både gode, varme og såre samtidig. Du kan ha ting som gir nærhet til den døde, som klær, bilder eller en hårlokk som du gjemmer på. Slike minner blir godvonde fordi de er gode, samtidig som de kan gjøre deg sår og trist.

Når skal du søke hjelp?

Vi skrev aller først på denne siden at barn reagerer svært forskjellig og at det derfor er normalt med mange ulike reaksjoner. Under har vi likevel skrevet litt om hva som skal til for at du kontakter en voksen, slik at du kan få støtte og hjelp når noe er blitt komplisert for deg. Det skal du gjøre om:

  • Savnet ditt etter den som døde forsetter å være like sterkt flere måneder etter dødsfallet.
  • Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg mer enn en måned.
  • Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke snakke om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og du forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
  • Du fortsetter å bebreide deg selv for det som skjedde eller for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt annerledes, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si.
  • Du opplever at ingen bryr seg med deg, at ingen er glad i deg, eller du har ingen tro på deg selv.
  • Du fortsetter å være livende redd for at noe annet fælt skal skje.
  • Du lærer ingenting på skolen og går ikke ut på fritiden.

Råd til ungdom

Det finnes ikke én riktig måte å sørge på. Sorg er svært forskjellig fra person til person. Noen er triste lenge, andre er ikke triste i det hele tatt. Noen reagerer sterkt rett etter dødsfallet og lite senere, mens for andre er det omvendt. Det er stor variasjon i tanker og følelser, hvor mangfoldig sorg er. Det finnes ingen oppskrift. Vi beskriver noen vanlige reaksjoner, men det som står her passer kanskje ikke til slik du opplever det. Hver sorg har sin tone og form. Vi håper at du vil finneinformasjon eller råd som kan være til hjelp for deg. Ikke skam deg om over de følelsene du måtte ha, det er ikke galt.

Det er krevende å være ungdom eller ung voksen i sorg. Mange voksne trøster seg med at de unge nok klarer seg, så store som de er blitt. De kan forvente at du skal greie deg selv, mens du selv kan føle at du trenger hjelp og støtte for å takle sorgen. Det kan samtidig være vanskelig å innrømme at du trenger hjelp. I vårt samfunn skal du helst være selvstendig og kunne greie alt selv. Mange voksne har ofte mer enn nok med sin egen sorg, og unge kan skjule sin sorg fordi de synes at foreldrene har nok fra før. Spesielt gutter gir få signaler om hva de trenger av støtte, og skyver problemene unna. Da er det lett å overse dem, eller man forventer for mye av dem. For unge er derfor sjansen for å bli alene med sorgen, eller bli oversett i sin sorg, stor.

Tidlig etter dødsfallet, eller etter at du har fått vite om en alvorlig sykdomsdiagnose, opplever de fleste uvirkelighet, som om det som skjer er en drøm og noe som ikke angår dem. Du kan ikke tro at det er sant. Denne reaksjonen beskytter deg mot smerten i det som har skjedd. Spesielt når et dødsfall skjer plutselig, kan det være slik. Det kan være rart å oppleve at du kan trøste andre, mens det egentlig burde være omvendt. En slik ”sjokkreaksjon” tillater deg å gradvis ta inn det som har skjedd, og gjør at det ikke blir for mye på en gang. Det er som følelsene dine er satt på venting. Slike dødsfall kan i tillegg til sorgen gi traumereaksjoner som vi skriver mer om senere.

Savn og lengsel

Uansett hvem du har mistet så vil du sikkert kjenne lengsel eller savn etter den du har mistet. Hadde noen kunnet bringe tilbake den døde, ville det vært det aller beste, men det går jo ikke. Savnet kan settes i gang av så utrolig mange ting. Det kan være en person som beveger seg likt den døde, som ligner av utseende, et ulykkesbilde i en avis, det kan være en melodi som en hører som forbindes med den døde, eller at den døde ikke er der for å kjøre deg til trening osv. Har du mistet et søsken kan det være tingene dere gjorde sammen som igangsetter savnet. Dette kalles for sorgpåminnere og de setter i gang savn og lengsel. Savnet kommer ofte i perioder hvor det kjennes svært intenst og noen gråter sterkt når "anfallene" kommer. Etter at følelsene har vært intense en periode, kan en oppleve at de blir numne, nesten som en har blitt bedøvet, før de kommer med ny kraft. Gradvis over tid bedrer situasjonen seg for de fleste, ved at følelsene blir noe mindre intense og de kommer sjeldnere. Det kan ta mye lengre tid enn det du tror og det er ofte vanskelig for andre å forstå at du fremdeles kan føle så sterkt. Tiden er en venn, men den leger ikke alle sår.

Dårlig samvittighet og skyldfølelse

Det er mye som kan gi dårlig samvittighet. Du kan oppleve at du sørger for lite, at du burde ha grått mer, tenkt mer på den døde, og lignende. Du kan også bli forundret over at du både kan smile og le nært opp til dødsfallet, og at den døde ikke er i tankene dine hele tiden. Om du ”glemmer deg” og ler hjertelig, kan den dårlige samvittigheten i neste øyeblikk slå til som en klo i magen: ”Jeg har jo ikke lov til å være så glad eller le, ettersom han ikke kan få oppleve dette”.

Du kan også bebreide deg selv for ting du har gjort, sagt eller tenkt, og for det du har unnlatt å gjøre, si eller tenke. Mange tanker begynner med ”om jeg bare …” eller ”jeg skulle ha …”. Dette er vanlig. Det er først når disse tankene fortsetter ut over de første ukene og går over til grubling eller sterke selvbebreidelser, at det blir viktig å bremse dem. Andre vil gjerne si: ”Du kan skjønne at det ikke er din skyld,” eller ”Du må ikke tenke slik,” uten at dette hjelper noe særlig. Når slike tanker låser seg fast, kan du trenge hjelp for å bryte de negative tankemønstrene eller lære metoder som demper grublingen.
Skyldfølelser kan ta mange former som:

  • Skyldfølelse over at du ikke sørger nok eller ble for fort ”ferdig” med sorgen.
  • Skyldfølelse over at du ikke går ofte nok på graven eller ikke tenker nok på den døde.
  • Skyldfølelse over ting du sa eller gjorde mot den døde, eller skyld over det du ikke gjorde eller sa.
  • Skyldfølelse for ikke å ha forstått hvordan den døde hadde det (spesielt ved selvmord).
  • Skyldfølelse for at du har det fint, og den døde ikke kan oppleve dette.
  • Skyldfølelse over ting du unnlot å gjøre eller visste om, men ikke sa – forhold du tenker kunne ha hindret det som skjedde.

Redsel og sårbarhet

Økt angst og frykt er en vanlig reaksjon. Du kan for eksempel bli redd for at andre også skal dø. "Det har skjedd ett dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje ett til?" Om noen du er glad i kommer for sent hjem, kan du bli fryktelig redd for at noe har skjedd. Du kan du bli redd for å dø selv, og oppleve frykt for å sove fordi mørket forbindes med døden. Å miste noen i ung alder kan påvirke fremtidstroen, og du kan bli redd for å dø eller for ikke å klare deg i livet. Frykt forsterkes om du opplever flere dødsfall i løpet av få år. Da kommer raskt tanken: Hvem blir den neste? Fra å være en trygg plass å ferdes i oppleves verden som en utrygg plass. Den trygghet og opplevelse av usårbarhet som mange opplever i hverdagen, som gjør at vi kan holde andres ulykke på avstand og tenke, ”slikt skjer med andre men ikke med meg eller oss”, erstattes av en ny sårbarhet hvor alt kan skje.

Engstelsen kan vise seg på flere måter, ikke bare redsel for at noe skal skje med andre i familien. Kroppen kan fortsette i alarmberedskap og forandringer i omgivelsene, fra smell til plutselige bevegelser, kan lett gi frykt. Når du i tillegg leser aviser, ser nyheter etc. og legger merke til at ”det skjer jo så mye mer nå enn tidligere”, kan du bli mer redd i tilværelsen. Andre begynner ofte å fortelle om dødsfall de eller kjente har opplevd og da opplever du enda sterkere utrygghet.

Redselen for å skille seg ut kan også være sterk. Å bli behandlet forskjellig og få alles øyne på seg på skolen fordi du har mistet en du er glad i, kan oppleves som ”annerledeshet”, noe mange unge synes er svært negativt. Redsel for å bli gal kan også forekomme når følelser er sterke og tanker kjennes rare.
Sinne

Sinne og irritabilitet kan komme etter alle typer dødsfall. Mindre overskudd og energi og dårligere søvn kan gjøre at du blir mer irritabel, og det skal mange ganger lite til for å gjøre deg sint. Men sinnet kan også forekomme fordi dødsfallet i det hele tatt fant sted, og da rettes det gjerne mot andre man er glad i. Du kan også bli sint på helse- eller redningspersonell som du syntes gjorde en dårlig jobb, venner eller kamerater som ikke stiller godt nok opp, eller på dem som ikke forstår hvordan du har det. Dette kan være ufølsomme lærere, foreldre som maser, eller andre som kommer i din vei. Etter mord kan sinnet bli svært sterkt, og det rettes mot den eller de som har utført udåden. Noen, spesielt gutter, blir sinte når de er lei seg, og det er først når de er skikkelig sinte at de greier å slippe tårene til. Da trengs det en stor porsjon tålmodighet og forståelse fra familie eller venner.

Påtrengende minner

Påtrengende minner fra ting som skjedde rundt dødsfallet, kan også bli plagsomme. Det kan være minner fra funnet av den døde, at du var vitne til eller selv var med på ulykken, minner fra syningen, eller spesielle hendelser fra sykdomsperioden. Ikke sjelden er det enkeltdetaljer som huskes svært godt, mens andre ting er diffuse. Andre ganger er det som du ser en film av det som skjedde, eller du har laget en fantasi som du stadig ser. Du kan også ha sterke minner fra da du fikk beskjed om dødsfallet, eller sterke minner fra å se den døde. I ettertid kan minnet av øyne, hår som er gredd feil vei, skadene den døde hadde, eller hvor kald han eller hun kjentes, stadig dukke opp. Slike minner kan etse seg inn og gi plager i etterkant.

Det er ikke uvanlig å få mareritt etter dødsfall, både direkte gjentagelser av hva som skjedde, men oftere at det skjer andre forferdelige ting i drømmen. Om du har overlevd en ulykke eller hendelse hvor andre døde, kan det være mange ting som blir påminnere i etterkant. Spesielt kan stedet eller situasjonen der det skjedde, være en slik påminner. Når du kjører bil etter en bilulykke eller tog etter en togulykke, kan du gjenoppleve smerten fra den grusomme opplevelsen.

Men minner er slett ikke alltid vonde, de kan være både gode, varme og såre samtidig. Du kan ha ting som gir nærhet til den døde, som klær, bilder eller en hårlokk som du gjemmer på. Slike minner blir godvonde fordi de er gode, samtidig som de kan gjøre deg sår og trist.

Konsentrasjons- og hukommelsesplager

Etter dødsfall er det også en rekke andre endringer og reaksjoner som kan komme, for eksempel problemer med konsentrasjon og hukommelse. Du kan slite med å konsentrere deg på skolen eller hjemme, samtidig som hukommelsen svekkes, noen ganger over en lang periode.

Hvis dødsfallet kom etter en lang sykdomsperiode, kan du ha glemt mye av det som hendte i denne perioden, eller hukommelsen kan være dårlig for perioden rundt dødsfallet og tiden etterpå.

Kroppslige plager

Det er ikke så rart at om en blir mer urolig og engstelig så kan det medførekroppslige plager som anspenthet, hodepine, og mage/tarm uro. Om en daglig går og uroer seg og er på vakt mot ting som kan skje er det også svært energikrevende, og gir tretthet men ikke den tretthet som gjør at en sover godt. Kombinert med dårligere søvn, mange og til dels forvirrende tanker, og dårligere matlyst er det ikke så rart at energiløshet oppleves. Smerte og verk i muskler og plager med fordøyelsen er heller ikke uvanlig. En del sier at de lettere får influensa og forkjølelse, noe som kan reflektere at immunsystemet ikke fungerer så bra. Dersom appetitten er borte kan det bli underskudd på stoffer kroppen trenger. Det er også rapportert hodepine, pustebesvær, m.m. Men husk at du ikke trenger å få slike plager, men om du får de så er de ikke uvanlig.

Venners reaksjoner

Kanskje er dine venner svært forståelsesfulle og støtter deg på en god måte. Noen ønsker å snakke mye om det som har skjedd, andre lite. Når dine venner lar deg få plass når du ønsker det, og lar være å si noe når du ikke ønsker det, oppleves støtten ofte best. Om de vil gi deg råd du ikke ønsker, eller du vil snakke om den du har mistet og de ikke lar deg få lov til det, kan det bli mer vanskelig. Mange sier de opplevde god forståelse og støtte til å begynne med, men så glemte de så fort, og så opplevde de å bli alene med sorgen.

Alf for mange opplever at de ikke får støtte over tid, at venner glemmer for fort. Kanskje må du selv snakke med dine venner om dette og fortelle at selv om det har gått lang tid etter dødsfallet så tenker du mye på den du har mistet. Det er synd at det er du som må få de til å forstå dette, men dessverre er det slik for en del. Om du kan gå i en sorggruppe så har du noen å snakke med der og da blir det kanskje ikke så viktig at vennene dine snakker om det som har skjedd. Om du ikke får forståelse fra din bestevenn er det ekstra dumt og noen opplever at det blir mer avstand i venneforholdet. Et brev som beskriver hvordan du opplever dette, formulert på en vennlig måte, kan kanskje åpne øynene til din venn, men det er ikke sikkert.

Forskjeller mellom gutter og jenter

Det kan være store forskjeller mellom gutter og jenter på sorgområdet, spesielt i forhold til ønske om å snakke om det som har skjedd. Gutter bruker vanligvis å snakke mindre om dødsfallet og går mer alene med tankene eller skyver dem i større grad unna. Jenter ønsker å snakke mer, men nødvendigvis ikke med de som er nærmest i familien. Om det er en far eller mor som er død, så kan det bli for tungt å snakke med gjenlevende foreldre fordi begge er i sorg. Gutter kan komme igjennom sorgen like bra som jenter selv om de ikke snakker så mye, men når de ikke snakker blir voksne ofte svært bekymret, fordi de ikke vet hva som skjer i den unges tanker og følelser. Om du er en som ikke sier så mye så kan det være lurt å gi en "rapport" fra innsiden, slik at voksne blir mindre bekymret. Husk også på at selv om vi skriver at gutter snakker mindre enn jenter, er det slett ikke slik at dette gjelder alle; noen gutter snakker mye og noen jenter lite. I psykologien sier vi at det finnes en lov som sier: Alt som er tungt blir lettere om du deler det med noen. Vi tror det er riktig både for gutter og jenter. Samtidig kan vi lære fra hverandre. Gutter kan lære fra jenter å gi mer ord til følelser og tanker og jenter kan lære fra gutter hvordan de kan slå av tanker og følelser når de blir plagsomme.

Endringer i verdier

Ikke få opplever at de tenker annerledes enn før etter å ha mistet en kjær. De blir mer klar over hvor kort det er mellom liv og død og blir mer opptatt av å ta vare på forholdet til de som de er glad i. "Nå vet jeg å sette pris på mine venner på en annen måte enn før", var det en ungdom som sa. Noen sier at de ikke bryr seg med bagateller lengre, livet er for kort til å bruke tid på dem. Andre sier at de merker at de har blitt mer modne, at de tenker klokere enn før. Om du har opplevd det så kan det bli et problem når du er sammen med venner som ikke har hatt en slik modningsspurt. Du kan synes de er så barnslige og kan begynne å trekke deg unna dem. Da er det viktig å tenke på at de ikke har opplevd det samme som deg og derfor ikke har lært det du har lært. Kanskje har du også, som følge av dødsfallet, lært mye om hvordan du kan støtte andre eller hva du ikke skal gjøre om en venn opplever det samme som deg. Uansett er det viktig å ta vare på disse "positive" forandringene, selv om du skulle ønske at dødsfallet ikke skjedde for at du skulle lære dette. 

Når skal du søke hjelp?

  • Savn og lengsel etter den døde viser ikke tegn på nedgang, selv måneder etter tapet.
  • Påtrengende minner eller fantasier fra dødsfallet fortsetter å plage deg ut over den første måneden.
  • Du forsøker for enhver pris å unngå alt som minner om den døde. Du kan ikke samtale om dødsfallet, ikke høre andre snakke om det, og du forsøker til enhver tid å unngå å tenke på det.
  • Du fortsetter å anklage deg selv for hva du kunne gjort, tenkt eller sagt, eller har unnlatt å gjøre, tenke eller si, selv ukevis etter dødsfallet.
  • Du har en sterk opplevelse av verdiløshet og opplever at ingen er glad i deg, og/eller du har ingen tro på deg selv.
  • Du kjenner sterk og vedvarende redsel for en ny ”katastrofe”.
  • Du er ikke i stand til å fungere (lære) på skolen eller i fritiden.
  • Du fortsetter å gruble og tenke på dødsfallet, er overopptatt av den døde, og det er ikke særlig plass for andre tanker.
  • Bitterhet, sinne eller hevntanker fortsetter med uforminsket styrke ut over de første 3–4 ukene.
  • Du opplever uvirkelighet, har lite kontakt med egne følelser og kjenner deg ”flat” følelsesmessig, og du kjenner avstand til de rundt deg.

Råd til foreldre

I det følgende finnes det en del råd som kan hjelpe foreldre til å støtte sine barn i den sorg de opplever. Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon.

Det er flere ting som kan gjøres for å hjelpe barn i sorg. Dette gjelder bl.a.:

  • Gi barna eksplisitt lov til å reagere. Når barn er usikre på hvordan reaksjoner kan bli møtt av de voksne, kan de holde tilbake reaksjonene. Derfor kan det være lurt av voksne å si at det ikke gjør noe at barn og voksne blir triste eller sinte når noen dør eller foreldre skal skilles, og at de ikke behøver å holde tilbake reaksjonene av frykt for å bli ledd av eller å gjøre de voksne triste.
  • Arbeide for at barn anerkjenner og aksepterer det som har hendt. Dette betyr ikke at en skal rive ned det behov som barn kan ha for å ta inn ting litt etter litt, men at en ikke går inn i en felles benekting av det inntrufne.
  • Si at du vil være der i tiden som kommer. Det er godt for barn å få slike forsikringer fordi de ofte opplever frykt for at foreldre eller gjenværende foreldre også skal bli borte.
  • Som voksne skal vi lytte etter underliggende tema og dypere mening i barnets kommentarer, spørsmål og atferd. Barna søker aktivt etter forståelsesrammer som de kan bruke for å forstå hva som har skjedd. De må omformulere antagelser om hvordan verden, andre personer og de selv er, og selv små barn kan ha mange dype tanker om ulike sider ved tilværelsen.
  • Som voksne kan vi normalisere og legitimere tanker, følelser, ønsker, adferd og opplevelser. De sterke og ofte ukjente reaksjonene som barn opplever kan være skremmende fordi barn ikke har noe sammenligningsgrunnlag fra før som hjelper dem til å forstå dem. Selv når barn holder slike tanker og følelser for seg selv, eller ikke er store nok til å formulere dem, kan det være viktig at voksne setter ord på det som er vanlige tanker og følelser i en slik situasjon, slik at barna forstår hva som skjer i dem.
  • Det nettopp nevnte punktet henger sammen med det å hjelpe små barn til å identifisere, navngi og differensiere følelser. Triste situasjoner kan medføre så sterke opplevelser for barn at følelsene kan skyves helt unna eller de kan kjennes som et virvar av sterke reaksjoner seg som de ikke har kontroll med. Mens voksne har utviklet evnen til å differensiere følelser, trenger barn voksnes hjelp til å sette ord på, forstå og skille fra hverandre ulike følelser. Traumatiske tap gjør det vanskelig å regulere styrken på reaksjonene, noe som kan medføre at barna enten forsøker å unngå de sterke følelsene, eller at de kjenner seg helt overveldet av dem. Om foreldrene hjelper dem til å gi ord til eller uttrykke det de føler og til å regulere styrken i reaksjonene er dette til god hjelp.

Andre råd kan være

Åpen, sannferdig kommunikasjon

  • Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
  • Si at den døde aldri vil komme tilbake.
  • Fortell om syning og begravelse. 

Unngå forvirring

  • Ikke snakk om reise eller søvn. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
  • Unngå abstrakte forklaringer.
  • Gi forklaringer som er tilpasset barnets alder. 

Gi tid til tankemessig mestring

  • Ta tid til å samtale med barna om det som er vanskelig.
  • Spørsmål fra barn må besvares, selv om de har spurt om det samme mange ganger før.
  • Gå igjennom hendelsesforløpet med barna flere ganger.
  • Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
  • La barna tegne og leke om det som skjedde, da får de uttrykke det de føler på sitt eget "språk".
  • Større barn har nytte av å skrive om det inntrufne, alt fra dagbok til dikt eller skolestiler hjelper. 

Gjør tapet virkelig

  • La barna se den døde etter dødsfallet.
  • La barna delta i begravelsen (svøping).
  • Ikke skjul tanker og følelser for barna.
  • Ha minner fremme - lag album - se på bilder, film.
  • Ta med barna på besøk på kirkegården.
  • Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barn.
  • La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser. 

Kontinuitet i hjem, skole, barnehage

  • Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre; selv korte atskillelser kan skape angst.
  • Forsøk å holde på hjemmets vanlige rutiner.
  • Aksepter at barna kan oppleve økt behov for nærhet og trygghet.
  • La barna raskt returnere til barnehagen eller skole. 

Barns angst for at de selv eller foreldre skal dø dempes ved

  • Samtaler med barnet om den frykt de opplever. Gi forsikringer om at foreldre vil være der, og at slike dødsfall skjer svært sjelden.
  • Ved skilsmisser vil nærvær av ting som de er vant til å ha hos seg (bamse, dyne, smokker, m.m.) kunne roe barnet og lette overgangen til en ny situasjon. 

Skyldfølelser dempes ved å

  • Samtale seriøst med barnet dersom de gir uttrykk for slik skyldfølelse.
  • Forsikre om at ingenting de har tenkt eller gjort førte til det som skjedde.

Når trenger barnet ekstra hjelp?

Dersom barnets atferd endrer seg dramatisk etter dødsfallet, f. eks. hvis det isolerer seg fra venner, eller det blir helt ustyrlig, kan det være nyttig for foreldre å søke råd og hjelp fra en psykolog eller annen barnekyndig person.

Dersom barnet har vært til stede da dødsfallet skjedde, eller han/hun fant den døde, og minner fra denne situasjonen stadig fortsetter å komme tilbake i ukene etter dødsfallet, gir det grunn til å ta kontakt med fagpersonell.

Langvarig tristhet, vedvarende manglende motivasjon på skolen, eller uttalte tanker om at han/hun ikke vil leve, er også klare tegn på at hjelp bør kobles inn.


Sist endret: 04.11.2016 17:47:51